Jeg har aldri skjønt HVORFOR! (kittycatslife)
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Jeg har aldri skjønt HVORFOR!

Nå sitter jeg her og tenker. Dette kommer til å bli ett litt personlig innlegg. Iallefall slik jeg ser på det.

Jeg sitter her og tenker, tenker på mine yngre dager. Den gangen jeg var liten jente,da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Jeg tenker på hvor mye jeg savner den tiden, å være samlet med hele familien min. (Spesielt rundt middagsbordet der jeg som regel fitt favoritt maten min). Jeg savner å være med alle søsknene mine sammtidelig, å følelsen av å være glad i alle rundt meg. Jeg savner følelsen av å bli tatt vare på. Det å være noens barn.

Jeg husker ikke lenger så mye av barndommen min, jeg husker de tingene jeg skriver om nå. Resten er helt svart.

Jeg husker da jeg elsket å klatre, jeg klatret som regel der jeg følte for det. Best husker jeg den dagen jeg klatret opp i en hylle der dørene var av glass. Å hele hyllen falt over meg. Inni skapet sto det fult av alkoholer, flaskene knuste over meg. (Om jeg ikke forteller 100% rett er det fordi jeg var ganske ung å husker ikke alt100%). Vel det endte opp med at mamma måtte sitte å plukke ut fult av glass biter fra føttene mine.

Jeg savner aller mest turningen. Det kommer jeg alltid til å savne. Det ble desverre revet i fra meg da BV kom å reiv meg ut av armene til mamma da jeg var 10 år gammel.

Jeg har aldri skjønt hvorfor. Hvorfor tok de meg fra de, jeg hadde det bra, jeg hadde alt jeg trengte.

Jeg har ofte lurt på hvemhadde jeg vært i dag om jeg bodde hos de frem til jeg var 18,i forhold til hvordan jeg er nå.

Det har ikkevært kun 1 fosterhjem jeg har bodd i men 2. Jeg har også bodd på 2 institusjoner. Jeg har blitt sendt rundt som en postpakke. Jeg har bodd så mangel plasser at jeg har snart reist igjennom hele Norge. 

Det å skulle få seg venner,det er en vanskelig del. Det å skulle trives, komme seg til ro.

Hvorfor måtte akkurat jeg bli tatt fra foreldrene mine. Etter det skjedde la jeg på meg mer og mer for hver dag som gikk. Jeg husker jeg hadde så mye vondt i magen. Jeg savnet foreldrene mine noe helt forferdelig.

Jeg husker alle reglene om at jeg ikke fikk ha kontakt med mamma og pappa, jeg husker hvor vondt det var. Å de få gangene jeg møtte de hvor mye glede det var!
Hvor mye savn. 4-6 ganger i året kunne jeg møte dem. Det er ikke ofte!

Den følelsen av at jeg ikke fikk oppleve min lillesøster vokse opp. Den følelsen av at alle andre fikk fikk hjemme (men de tok meg).

De tok også broren min, han klarte å kjempe seg igjennom det,han fikk flytte hjem igjen. Mens jeg, jeg hadde ingen sjanse på å komme meg hjem igjen.

Alt ble så mye værre for meg da jeg fikk vite han fikk hjem igjen, mens jeg ikke fikk. Alle vonsheten jeg har måttet gå igjennom. Jeg tror det er det som har gjort meg så sterk,det som har gjort meg til den jeg er i dag.

Jeg kan ikke telle på en hånd eller to hvor mye jævelskap som har skjedd meg. Å da snakker jeg ikke om mine foreldre men alle plassene jeg har blitt TVUNGET til å være.

Å nå når jeg er 21, nå har jeg fått sett litt mer av saken, men fremdeles føler jeg alt er løyn.

Nå sitter jeg her og klarer ikke helt 100% å se at mamma og pappa er en mamma og pappa for meg. Altså selvfølgelig er de det å de betyr masse for meg, men jeg er så vant til at de ikke er der (at det nesten er rart for meg å ha de tilbake). Jeg mener ikke noe galt eller vondt med dette. Å håper ingen misforstår meg,det er vanskelig å forklare.

Jeg har ett veldig godt forhold til mamma og pappa! De er fantastiske mennesker begge to.
Jeg har blitt bedre kjent med lillesøsteren  min. Livet smiler.

Men (JEG TROR IKKE JEG HADDE KLART Å BO HJEMME NÅ) Ikke over lengre tid, det er rart det der.

Så igjen jeg har aldri skjønt hvorfor. Hvorfor har alt dette måtte skjedd med meg, hvorfor måtte de ta meg bort fra foreldrene mine.

Kanskje hele dette innlegget bare ble rart. Jeg lurer virkelig på hvem jeg hadde vært i dag om jeg hadde bodd hjemme og sluppet å vært "liksom barnet til noen, eller en postpakke".

Vi blogges.






  • Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta
    hits