En dag av mitt liv eller burde jeg si flere📰 (kittycatslife)
Hjem Add Om meg Kontakt

4

En dag av mitt liv eller burde jeg si flere📰

Jeg kan ikke åpne munnen jeg en dag uten å få høre hvor sur jeg er når jeg faktisk  snakket normalt. Har dere enda ikke forstått det at når dere sier slik til meg ofte så blir jeg irritert til slutt!

Slutt å si jeg er sint FORDI JEG ER IKKE SINT. Jeg prøvde å si fortsett uten at det skulle bli diskusjon eller bråk, men dere skulle jo absolutt fortsette å spørre hva det var når det ikke var noe mer å ta opp.

Hvorfor kunne dere ikke bare fortsatt, så hadde vi sluppet det der...

{Å for alle del ha i hva dere enn vil, men dere ba meg om hjelp å om dere absolutt skal vite hva jeg følte der å da svar det at det kom til å bli for lite smak i forhold til mengden... men bare glem det. Jeg er ferdig snakka.}

Bare PLIS slutt å si eller kall meg sur å si jeg skal bytte tone hele tiden, fordi det er det som får meg sint og irritert. Hvor mange ganger må jeg forklare det før dere forstår det?..

Greit nok jeg kan kanskje høres sur ut men det har jeg gjort hele livet mitt! Pappa er slik han å! Jeg har sagt jeg er ikke SUR. Da må dere høre på det isteden for å si jeg er det! Isteden for å kritisere meg.

Jeg sitter hver dag å vurderer om livet er vært å leve, om det er noen vits. Jeg sliter med dødsangst, panikk anfall, jeg sliter med DEPRESJONER OG ANGST. Å oppi alt det har jeg emosjonell ustabil  personlighetsforstyrrelse.

Det er ikke enkelt! Jeg lever enda, ikke skjønner jeg hvordan men jeg lever. Likevel hvor mange ganger jeg har prøvd å tatt livet mitt SÅ HAR ANDRE STOPPET MEG, eller jeg har ikke klart det.

Jeg kjemper meg gjennom hver dag å prøver så godt jeg kan å IKKE skade meg selv! FORDI OM JEG HADDE ETT VALG, om å leve eller dø hadde jeg valgt døden, fordi jeg skjønner ikke poenget med å leve. 

Å tro meg jeg har snakket med dps, leger å alt om det, hjelper det NEI. Jeg har prøvd å omstille meg selv,prøvd å være så mye glad som mulig fordi da merker jeg ikke så mye til alt, men med en gang jeg blir nede, deprimert, trist eller lei meg kommer alt tilbake.

Det å ha vært  igjennom 13 voldtekter! Er ett helvette! Det å måtte leve med det. Å ha flash backs. Bilder i hodet... 

Det er vanskelig.

Å i tillegg ha blitt overgrepet alle første gang som 9 åring av "kompisen" til mamma, det er ingen gode MINNER.

Likevel prøver jeg så godt jeg kan.

Dere ser det kanskje ikke, fordi alt er på innsiden! Men jeg gråter hver eneste dag! Mange ganger gråter jeg meg til søvns. Mange ganger vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg da angsten om å dø er overveldende.

Noen ganger har jeg bare lyst til å dø, fordi da slipper jeg å gå å være så sykt redd!.

Uansett hvordan jeg vrir å vrenger på det, kommer aldri dette til å forsvinne! Det som har skjedd har skjedd. Det blir ikke borte, det hjelper ikke snakke om det, hva skal jeg liksom si! Alle detaljene om hvordan de tok på meg eller holdt meg fast!?

Jeg takler ikke å gråte forran andre. Jeg klarer ikke snakke om følelser, jeg vil ikke knekke sammen.

Å kanskje ikke dere mener noe vondt med det, men nå prøver jeg i det minste å SI HVA JEG FØLER. SOM TYDELIGVIS OGSÅ jeg ikke gjør ofte nok. Jeg hater å snakke om følelser.

{Å spørre om jeg vet ting og slikt å få meg til å høres "dum" ut eller at jeg ikke kan noen ting er ikke gøy.}

Jeg har faktisk gått skole, jeg har levd lenge. Jeg har mye ærfaring innen {baking og matlaging.}

Derfor prøvde jeg å si min mening,men som alltid om jeg sier min mening så får jeg noe tilbake. Alle er i mot meg når jeg prøver å si hva jeg mener.

Jeg prøver å ikke falle helt ned i mørket, på den plassen jeg var! Ingen kan si de forstår, eller skjønner hvordan det er med mindre de har opplevd det selv.

Når dere er sint har dere en normal følelse av å være sint, er jeg sint blir de ganget med 2.. Er jeg glad er jeg ofte kjempe glad, og er jeg lei meg er jeg VELDIG lei meg. Det er ingen mellom ting. Jeg skulle ønske jeg var slik som alle "normale" mennesker. At jeg ikke hadde blitt voldtatt, eller overgrepet. Men jeg er MEG. Å JEG MÅ LEVE MED DET,UANSETT HVOR MYE JEG VIL ELLER IKKE.

Jeg hater livet, men jeg elsker det også. Jeg har ett mål om å klare å leve helt til jeg dør av naturlige årsaker, men det ER VANSKELIG. Fristelsen om å skade meg selv er der OFTE. Dere kan ikke se det, jeg kan sitte rett foran dere å føle at jeg vil dø å ha en kjempe dårlig dag uten at dere en gang legger merke til det.

Jeg sier ikke at jeg skal ta livet mitt. Fordi livet har også sine positive sider.

Å være med venner hjelper,å gjøre ting som får meg glad hjelper. Kattene mine er kun 1 av mange eksempler.

Jeg lever med 0 selvtillit, jeg føler meg kjempe feit, elendig, stygg å det jeg ser i speilet føler jeg ikke er meg! Jeg har prøvd mange år å gjøre noe med det. Jeg har ikke gitt opp enda,men er ikke mye som hjelper.

Jeg har blitt mobbet siden barnehagen.

Jeg ble flyttet i fosterhjem som 10 åring. Jeg la på meg etter det... Så ble jeg flyttet i ett nytt fosterhjem å flyttet en gang sammen med de når jeg bodde der, tilslutt 4,5 år senere ble jeg tvangsflyttet til Grue i Kirkenær På en institusjon.. For så å bo der en stund for så å måtte flytte. (Samme sted med annet bygg).

Når jeg var 17, ble jeg tvangsflyttet igjen til Meldal (en ny instutisjon)...

Fra jeg var 11-17 ville jeg DØ. Det er ganske sykt å tenke på.

Like før jeg ble 18 bodde jeg hos mamma og pappa i ca 2mnd. Det funka ikke så bra,som jeg ville det skulle gjøre.

Å så når jeg var 18 ble jeg flytta til elvestien... BV hadde lovet meg å flytte mot Buvika dit jeg ville, men de løy. Jeg satt på gulvet i leilighet 11 og gråt. Likevel flyttet jeg dit i fortvilelse.

Så kom den dagen det var 2 branner der å JEG SOM IKKE EN GANG VAR HJEMME FIKK SKYLDEN.

Jeg var redd, men jeg fikk bare hat, ikke noen som helst hjelp. Jeg lå på sykehuset på 19 års dagen min! Pga vaktene nede lot meg stå å slukke brannen, mens de gjore andre ting.. Så jeg pustet inn masse røyk++. Etter det KASTET DE MEG UT. Likevel om jeg ikke har gjort noen ting.

Så jeg bodde på Bårdshaug herregård (hotellet) i 1 uke. Da hadde jeg fått nok å kjeftet ned BV. 

Det var da jeg flyttet til gården! (Å den gården,er en av de beste plassene jeg noen gang har bodd). Å jeg savner den plassen. Jeg savner å bo med kattene mine, de hjalp meg igjennom dagene. De fikk meg til å ha det bra. Mye bedre enn det pleide å være.

Men dere vet tiden gikk å jeg ble TVANGSFLYTTET hit igjen.  Jeg hatet det, jeg var kjempe lei meg å sur. Jeg hadde ikke mye valg.

I ny og ned har jeg prøvd å være hos mamma og pappa. Sannheten er de kommer aldri til å føles som foreldre igjen etter alt jeg har vært igjennom. De vet ikke det, de har ingen anelse at det er slik jeg tenker. Ja de er mamma og pappa men, det blir aldri på samme måte som når jeg var lita. (Mener ikke noe vondt). 

Jeg gikk glipp av oppveksten til lillesøstra mi. Noe jeg hatet. Ikke alle ble revet ut av armene på mamma kun jeg å broren min, men når han var 16 fikk ha flytte hjem igjen, noe som gjore alt enda være for meg.

Så hele livet mitt har jeg vært en postpakke. Mistet venner, fått nye,mistet de...

Aner dere hvordan det er? Hvor vanskelig det er å skulle komme seg til ro, skaffe seg venner...
Når man bare blir sendt rundt over alt..

Å oppi alle tankene jeg har prøver jeg å fokusere på nåtid.

Jeg liker ikke å bo her. Jeg vil flytte, men jeg vet ikke hva som skjer videre i livet mitt enda.

Å jeg vil ikke snakke  om det. 

Jeg vil bare være litt alene.



  • 27.03.2016 kl.20:41
    Blir kvalm av hvor sutrete og oppmerksomhetssyk du er. Jeg selv ble voldtatt i 6 år av et familiemedlem. Jeg ble tatt av barnevernet da jeg var 10 år. Etter 10 år fant de ut at alle klager til barnevernet var usann. Altså jeg ble tatt i fra familien min og barndommen uten grunn. Alle skjønner at du ikke er voldtatt 13 ganger . Den eneste som ikke skjønner at det er latterlig å komme med er deg. Du burde skamme deg da det finnes så mange kvinner som ikke blir trodd på da det finnes jenter som deg som påstår at de har blitt voldtatt for å få oppmerksomhet.
    27.03.2016 kl.20:51
    Unnskyld meg men jeg gjør ikke noe for oppmerksomhet og jo jeg har blitt voldtatt 13 ganger. Så der tar du nok veldig feil. Kanskje ikke av 13 forskjellige, siden noen av de voldtok meg flere ganger på rad. (Altså samme person flere ganger). Jeg er ikke noen "jente som deg". Ha en god påske videre.
    29.03.2016 kl.22:30
    Tror kanskje du må ta en steg ut av offer-rollen og slutte å syte
    30.03.2016 kl.01:47
    Anonym: Jeg syter ikke.



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta
    hits